Dette er et innlegg skrevet av Hans Brenna Schjønberg, spesialrådgiver for klima og Dyveke F. Elset, senior manager i Position Green.

I 2022 kom Riksrevisjonen med alvorlig kritikk av statens og kommunenes arbeid med klimatilpasning. Et av hovedfunnene er at vurderingene er så dårlig at man risikerer å bygge i områder som ikke er trygge. Dette resulterer i høye kostnader for samfunnet og næringslivet.

Norsk Naturskadepool oppdaterte nylig sine estimater for de samlede erstatningene etter ekstremværer Hans i sommer. Det ligger på anslagsvis 1,8 milliarder kroner, og inkluderer ikke kostnadene knyttet til skade på infrastruktur. Forsikringsselskapet If oppgir i sin Ekstremværrapport 2023 at norske forsikringsselskaper har erstattet skader på bygninger og innbo for over 30 milliarder kroner etter naturskader de siste ti årene.

Ifølge Plan- og bygningslovens paragraf 4-3 skal planmyndigheten påse at risiko- og sårbarhetsanalyser gjennomføres. Loven sier spesifikt at «analysen skal vise alle risiko- og sårbarhetsforhold som har betydning for om arealet er egnet til utbyggingsformål, og eventuelle endringer i slike forhold som følge av planlagt utbygging».

Som rådgivere til selskaper innenfor bygg- og eiendomsnæringen ser vi at vurderingene gjort i kommuners reguleringsplaner er mangelfull og utdatert. Fullstendige klimarisikoanalyser basert på oppdatert kunnskap og data er nødvendig for å fatte gode beslutninger. Det er vesentlig informasjon for eiendomsutviklere som skal vurdere lønnsomheten i prosjektene sine.

Så hva kreves? I Position Green ser vi til kravene i EUs taksonomi. Det er et klassifiseringssystem for bærekraftig økonomisk aktivitet som også vil tas inn i norsk regulering gjennom EØS-avtalen. Taksonomien ser på flere miljømål, deriblant klimatilpasning. Klare krav for eiendomsutvikling er beskrevet for hvordan en skal vurdere fysisk klimarisiko.

Slik vi ser det er det særlig to krav som i dag i stor grad ikke møtes:

1. Krav til scenario-analyser
   Klimaendringer medfører mer ekstremvær, men vi vet ikke hvor mye eller hvor voldsomt det blir. Ulike typer klimascenarier bør derfor tas i bruk for å sikre at utbygging av områder vil stå seg over tid. Analysene skal baseres på framskrivninger, ikke kun historiske data. Det gjøres ikke i dag, og eiendomsutviklere kan derfor ikke stole på at reguleringsplanene er robuste.
   
   
2. Mer granulære data
   Tilgjengelig informasjon fra norske myndigheter er på fylkes- eller kommunenivå. Det er ikke tilstrekkelig. Mye informasjon finnes på koordinatnivå, men både bruk og tolkning krever spesialisert kunnskap. Norske myndigheter bør systematisere og tilgjengeliggjøre disse dataene slik at den er oppdatert og brukbar for kommuner og bedrifter.

Høyoppløselige klimadata, i et tilgjengelig format, ville gjort det mulig for kommunene å enkelt undersøke overordnet klimarisiko, både nå og i fremtiden, i et planområde. Denne analysen kan så brukes til å prioritere mer detaljert innhenting om lokale forhold, og til slutt inngå i planbeslutningene. Slik vil oppdatert klimakunnskap kunne innlemmes direkte i planarbeidet.

Kommuner må ta i bruk tilgjengelig klimakunnskap i større grad enn de gjør i dag. Det vil kreve investeringer i både folk og systemer, men det er helt nødvendig i arbeidet med klimatilpasning.